Bortkastet tid?

Du skal prøve å brekke foten. Bare for moro skyld. Helen 1998

Du vil fort oppdage fordeler og ulemper ved å være invalid. Fordelen er naturligvis at du blir oppvartet hjemme. Ulempen er at du oppholder deg mest nettopp hjemme. For hvis du skal ut er det bare problemer. Det er trapper overalt som utfordrer balansenervene. Det tar lang tid å hoppe seg opp eller ned, og uten gelender er du avhengig av hjelp. Når du endelig har karret deg opp er du våt av svette. Det er alldeles ikke heiser overalt, eller små bakker istedenfor trapper. Og om vinteren er krykkene våte når du går inn igjen, og dermed livsfarlige glatte. Jeg har hatt en god del små nestenulykker fordi en krykke uventet sklir unna. Det er ikke hyggelig..

Hjemme var problemet at TV-en og doet var i forskjellige etasjer. Men da hadde jeg i hvert fall noe å gjøre. Gøyalt.

Du er selvsagt også nødt til å være i kontakt med helsevesenet, og kanskje trygdekontoret. Der er det lover og regler du kanskje ikke vet om, men ikke tro at noen forteller deg noe frivillig. Har du rett på taxi hjem fra sykehuset? Be om det, spør, ikke tro at noen gir deg noe! Når du har funnet ut av alt sammen, kan du bare ta det rolig, for nå vil du ikke ha noe å gjøre de neste to månedene. Det er umulig å frakte en åpnet liter melk, for eksempel. Med tre ”føtter” har du ingen hender igjen. Du blir totalt avhengig av andre føtter du eventuelt har hjemme hos deg. ”Gidder du…” kommer du til å si fryktelig ofte. Du kommer til å se lassevis med dårlige TV-serier som forbrenner hjernen din til støv, og etter hvert får du fryktelig lyst til å gå tur i skogen eller ta en joggetur. Nettopp fordi du ikke kan gjøre det.

Det er altså mest ulemper. Men det er ingenting å snakke om, faktisk. For det går over, og på den bortkastede tiden har du kanskje fått en etterlengtet ferie, du har kanskje lært noe om helsevesenet, bra og dårlig, og du skjønner på en helt annen måte hvordan mennesker som ikke blir bedre har det hver dag hele tiden hele året. Mennesker som sitter i rullestol, eller må bruke krykker eller på andre måter møter uoverstigelige fjell av trapper hver gang de skal noe utenfor sitt eget hus.

Som souvenir har jeg en metallplate i venstreankelen.